I dette blogginnlegget skal vi undersøke det subtile forholdet mellom Gulliver og Swift i «Gullivers reiser», og utforske hvordan galskapen og hestens utseende i del IV skaper en satirisk effekt.
Mye av dette verket formidler budskapet sitt først og fremst gjennom dialog snarere enn beskrivelse eller fortelling. For eksempel, i bok I spiller dialogen mellom den høye embetsmannen og Gulliver en nøkkelrolle; i bok II er det dialogen mellom kongen og Gulliver; i bok III er det dialogen mellom den høye embetsmannen til Balbivani og Gulliver; og i bok IV er det dialogen mellom mesteren til Huiyun og Gulliver. For å fremheve dette aspektet er denne kommentaren strukturert som en hypotetisk dialog mellom Person A og Person B. Person A er en leser som har lest romanen én gang uten noen forkunnskaper, mens Person B er en kritiker som har lest den flere ganger og har grundig studert samlinger av kritikk og vitenskapelige verk.
Person A: Det første spørsmålet som dukker opp i tankene mine etter å ha lest denne romanen er hva slags forhold Kaptein Gulliver og forfatteren Swift er. Det virker som om de to er den samme personen – er dette perspektivet gyldig?
B: I omtrent 150 år etter romanens utgivelse – det vil si frem til tidlig på 20-tallet – var tolkningen om at Gulliver var Swift selv den dominerende. Hovedbeviset for dette var Gullivers oppførsel da han kom tilbake til England i del IV.
A: Hvilke spesifikke deler refererer du til?
B: Etter at han kom tilbake til England, oppfører Gulliver seg på måter som virker unormale – som å sky kona si og gå til stallen for å omgås hestene. Denne galskapen ble antatt å ligne den mentale tilstanden Swift viste rundt den tiden han skrev romanen (da han var 59 år gammel). Swift hadde lidd av svimmelhet og hørselstap siden barndommen og var ofte bekymret for at han kunne være mentalt ustabil. Det finnes også opptegnelser som indikerer at han led av alvorlig depresjon, noe som gjorde ham irritabel og tilbøyelig til å behandle tjenerne sine hardt.
Svimmelheten hans ble senere identifisert på 19-tallet av den franske legen Ménière som det som nå er kjent som Ménières sykdom. Det ble fastslått at det var en tilstand forårsaket av et problem i de halvsirkelformede kanalene i det indre øret, noe som førte til svimmelhet og oppkast, og ikke en psykisk lidelse. Det er imidlertid høyst sannsynlig at Swift selv mistenkte at han kunne være sinnssyk mens han skrev romanen. Likevel, gitt at han samtidig skrev et essay med tittelen «Drepières brev» i samme periode, kan det utledes at han ikke led av en alvorlig psykisk lidelse.
A: Hvis det har blitt fastslått at det ikke var en psykisk lidelse, betyr det at Gulliver og Swift er helt forskjellige personer?
B: Ved begynnelsen av det 20. århundre begynte kritikere å se på Gulliver og Swift som separate enheter. Med andre ord er perspektivet at Gulliver er den gale, ikke Swift. Dette betyr også at Swifts biografiske fakta ikke bør anvendes direkte på tolkningen av karakteren Gulliver. Det er imidlertid heller ikke mulig å tenke på de to som helt separate. Hvis man skulle beskrive forholdet deres, kunne det karakteriseres som en tvetydig tilstand – verken fullstendig sammenflettet eller helt separat.
B: Årsaken til denne forvirringen er at Gulliver i samtalene sine med keiseren av kjempenes land i bok II og med mesteren av Houyhnhnm i bok IV kommer med svært dyptgående bemerkninger om den britiske kongefamilien, kabinettet, grunnloven og den politiske situasjonen i Europa. Slik innsikt er vanskelig å tilegne seg for noen som ikke er direkte involvert i politikk. På den annen side er Gulliver i romanen utdannet ved Leiden School of Medicine og praktiserte som lege før han ble skipskaptein. Problemet er at det, gitt den bakgrunnen, er vanskelig for ham å demonstrere den politiske innsikten som sees i del 2 og 4.
A: Det er virkelig et subtilt problem. La meg først dele mine egne observasjoner. Del 1–3 og den siste del 4 ser ikke ut til å danne en sammenhengende helhet. Fra et narrativt perspektiv fremstår del 4 som en helt annen historie enn del 1–3. I del 1 streber Gulliver etter å oppnå sin frihet, og også i del 2 lengter han stadig etter frihet, og demonstrerer tilpasningsevne, eventyrlyst, mot og til tider en generøs holdning selv under vanskelige omstendigheter. I del 3 møter han forskjellige merkelige mennesker og observerer kompleksiteten i menneskets natur. Spesielt mot slutten av del 3 ser vi en kristen i Japan som sliter med å ikke tråkke på et kors.
A: Gulliver oppga at hans totale reiseperiode var 16 år og 7 måneder, hvorav han tilbrakte 5 år i Houyhnhnms-landet. Premisset om at en mann med nesten 12 års reiseerfaring ville identifisere seg med en Yahoo han så i en enkelt region, og deretter utvise oppførsel som grenser til galskap når han returnerer til menneskenes verden, føles noe usannsynlig.
B: For å oppsummere historien om krusifiks-trampingen, kalles denne praksisen «ehumi» på japansk. Tokugawa-shogunatet, etter å ha forbudt kristendommen, introduserte dette systemet i Nagasaki-området fra 1628. Praksisen ble senere utvidet til Nord-Kyushu og fortsatte til 1858. Folk som mistenktes for å være kristne, ble tvunget til å tråkke på kobberplater (fumie) gravert med bilder av Jomfru Maria, Jesusbarnet eller Jesus selv for å bevise at de ikke var kristne. Det finnes også opptegnelser som indikerer at noen kristne hadde bilder av Buddha gravert på platene og tråkket på dem for å lette samvittigheten.
Avsnittet om Gullivers galskap er en passasje som lenge har forvirret mange lesere. Følgelig prøver kritikere å tolke Gullivers galskap fra et satirisk perspektiv. Swifts satire forklares på to måter: mild satire i horatiansk stil og bitende satire i juveniansk stil. For eksempel kan satire i horatiansk stil forsiktig håne noens mangel på intelligens ved å si: «Siden du aldri bruker hodet ditt, har du ikke et eneste grått hår selv i alderdommen», mens satire i juveniansk stil ville lansere et bitende og aggressivt angrep, for eksempel: «Kaller du virkelig det et hode? Du ville være bedre tjent med å klippe det av og bruke det som en fotball!»
Swift brukte primært satire i horatiansk stil i del 1 og 2, men i del 3 og 4 bruker han bitende satire i juvenaliansk stil. Tenk på spørsmålet om å sammenligne hester og mennesker: hvis et «perfekt menneske» hadde blitt etablert som en kontrast til Gulliver i del 4, kunne leserne identifisere seg med det perfekte mennesket, noe som gjorde det vanskelig å opprettholde Gullivers narrative perspektiv. For å opprettholde verkets satiriske ånd måtte de utopiske ideene utvikles samtidig som hovedpersonen, Gulliver, ble holdt i sentrum – og det krevde et noe ukonvensjonelt virkemiddel. Det er derfor han introduserte hester i stedet for mennesker.
A: Så du sier at han bevisst introduserte hester for å forsterke den satiriske effekten.
B: Det stemmer. Å introdusere hester fungerte også som et virkemiddel som datidens utdannede lesere umiddelbart kunne forstå. Logikkbøkene Swift studerte på universitetet var på latin, og de inneholdt konseptet om at mennesker er rasjonelle vesener, mens hester er irrasjonelle vesener i motsetning til dem. Da verket først ble utgitt, kunne leserne se Swifts harde satire – at selv om mennesker sies å være rasjonelle, er de faktisk irrasjonelle vesener underlegne hester – ved å observere kontrasten mellom mennesker og hester.
Uoverensstemmelsene i Gullivers karakter som du nevnte tidligere kan tilskrives at forfatteren ofret noen aspekter ved karakterutviklingen for å formidle det satiriske budskapet mer kraftfullt. Med andre ord var det et resultat av å prioritere satirens effekt fremfor karakterens psykologiske konsistens.
A: Hånen mot mennesker og hestenes tilsynekomst i del IV må ha vært ganske kontroversiell selv den gangen.
B: Det var det absolutt. Den britiske forfatteren William Thackeray fra 19-tallet var så opprørt over latterliggjøringen av mennesker i del IV at han til og med gikk så langt som å si at kvinner ikke burde lese den delen. Han rettet også sterk kritikk mot Swift. Videre la kritikeren Samuel Johnson fra 18-tallet igjen en anmeldelse som noe nedvurderte del III og IV, og bemerket at når man først hadde tenkt seg om lilliputterne og brobdingnagerne, var resten lett å skrive. Disse reaksjonene viser at del IV brukte satire på en måte som sjokkerte leserne.
Avslutningsvis er det vanskelig å hevde at Gulliver og Swift er én og samme person. Det er mer rimelig å se på dem som forskjellige, men likevel sammenflettede figurer. Swift manipulerte bevisst fortelleren Gullivers perspektiv og karakter for å tjene sine satiriske formål, og forsterket dermed det kritiske budskapet i hele verket.
A: Betyr det at denne romanen, i motsetning til andre romaner, utelukkende bør leses som satirisk litteratur?
B: Ikke akkurat. Historiene i del 1 og 2 er utmerkede fortellinger i seg selv, selv når de leses separat. Det er ganske mange lesere som liker del 3 og 4 som historier også; spesielt eldre lesere synes ofte historien om Lagado-akademiet i del 3 er spesielt fengslende. Dessuten var ikke 1720-tallet, da dette verket ble utgitt, en tid da tradisjonen med realisme hadde blitt godt etablert slik den er i dag. På den tiden ble romaner noen ganger skrevet som essays og noen ganger som lederartikler, så de manglet en klar sjangeridentitet. Swifts essay «En fortelling om et kar» er et godt eksempel på en slik hybridfortelling, og del 3 av «Gullivers reiser» kan også leses som en sidehistorie av den art. Fra dette perspektivet er det naturlig å se på del 1, 2 og 4 som hovedtråden i fortellingen.
A: Bør vi anse satiren i del 4 som kjernen i denne romanen blant del 1, 2 og 4?
B: Ja. Swift gir inntrykk av at han forberedte del 1 til 3 spesielt for å skrive del 4. Ved nærmere lesing inneholder imidlertid del 1 til 3 også mange elementer av satire. For eksempel, i del 1 er det en passasje der avgjørelsen om å stille Gulliver for riksrett og stikke ut øynene hans presenteres som en handling av monarkens generøsitet. Dette satiriserer monarkens gjerrighet ved å rose den på stikk motsatt måte. I del 2 er det en scene der Gulliver skryter til kongen at han vet hvordan man lager en kanonkule som er i stand til å ødelegge en hel by, og kongen håner hans arroganse og fordømmer den som en tanke som er uverdig selv en orm. I del 3 er det en skildring av Laputa som koloniserer øya Balnibarbi, som i praksis er en satire av Storbritannias styre over Irland. Det ser ut til at Swift hadde til hensikt å gradvis øke intensiteten av satiren gjennom del 1 til 3 for å veilede leserne til å naturlig akseptere satiren til Houyhnhnms i del 4.
A: Jeg følte at hestens plutselige tilsynekomst faktisk reduserte fantasifølelsen i del 1, 2 og 3.
B: Det er det som kalles et representasjonsproblem. Forfatterens oppfatning og representasjonen i verket stemmer ikke helt overens. Du kan lett forstå dette ved å tenke på drømmer. I en drøm kan vi manipulere mennesker og objekter som vi vil, men en forfatter som er våken kan ikke skildre virkeligheten på samme måte som en drøm. Swift introduserte ekstreme representasjonsgrep som Huiyun for å satirisere det faktum at mennesker er irrasjonelle og onde. Selv om man kan stille spørsmål ved gyldigheten av slike virkemidler, peker de tydelig ut selve målet for satiren.
A: Hva er egentlig det målet?
B: Det er spørsmålet om mennesker virkelig er rasjonelle vesener. Som anglikansk prest trodde Swift – basert på det kristne konseptet om arvesynden – at uansett hvor hardt mennesker prøver, kan de ikke bli fullt ut rasjonelle vesener; de bare utøver fornuft fra tid til annen. Det som er verre er at de bruker den begrensede fornuften ikke til gode gjerninger, men til onde. Dette er nettopp det sentrale temaet i del IV.
A: Siden du nevnte menneskets natur, vil jeg gjerne si noe. Det virker som om Swift bare ser de dårlige og mørke sidene ved menneskeheten. For eksempel, i Lilliput avviser Gulliver forslaget om å erobre Blefuscus imperium med makt, og kongen av kjempenes land sier at det ville være bedre å miste halve kongeriket sitt enn å drepe folk med en bombe som kan sammenlignes med et atomvåpen. Se også bare på hvor hengivent den unge jenta Glumdalclitch i kjempenes land bryr seg om og elsker Gulliver. Hvorfor ignorerer Gulliver alle disse gode sidene ved menneskeheten og legger bare vekt på det dårlige, og går så langt som å hevde at mennesker ikke er noe annet enn Yahoos?
B: Den slags pessimistiske holdning er sannsynligvis relatert til Swifts depresjon. Han ble født foreldreløs og hadde et anstrengt forhold til moren sin; han led av svimmelhet og hørselstap hele livet og var til og med bekymret for at han skulle bli gal. Forholdene hans til tre kvinner endte ikke bra, og selv om han samarbeidet med den konservative regjeringen i håp om å sikre seg et bispedømme, ble han i stedet tildelt en stilling i Dublin som i praksis var en form for eksil – alt dette bidro sannsynligvis til depresjonen hans. Vi må imidlertid skille mellom forfatterens personlige pessimistiske disposisjon og den pessimistiske ideologien som er nedfelt i verket. Hvis situasjonene som presenteres i verket er nok til å gjøre Gulliver deprimert, kan han selvfølgelig være deprimert.
A: Hva gjorde Gulliver deprimert da?
B: Til syvende og sist er det løgner. Gulliver avskyr og fordømmer løgnene som florerer i menneskesamfunnet. En løgn er handlingen med å fabrikkere «noe som ikke eksisterer» for å få det til å virke ekte. Eksempler på dette inkluderer å omdøpe feighet til mot, grusomhet til generøsitet og vold til fred. Swift kritiserer konsekvent det faktum at politikere, spesielt, driver med slike løgner i enda større grad. Scenen i del IV, der dommere, leger og politikere alle blir fremstilt som svindlere og bakvasket, er spennende og humoristisk – og får til og med en til å lure: «Er ikke dette litt for mye?»
A: Hvor kommer løgnene som er målene for slik satire fra?
B: Løgner stammer fra det faktum at mennesker er de eneste dyrene som bruker språk. Språk er iboende basert på fravær eller mangel. Med andre ord fungerer språk bare når vi kan anta at noe som ikke eksisterer er til stede. For eksempel refererer ordet «brød» til faktisk brød, men selve ordet er ikke faktisk brød. Hvis et faktisk stykke brød var nødvendig hver gang vi refererte til «brød», ville hverdagen vår være ganske ubeleilig. Det er nettopp fordi språk kan referere til ting som ikke eksisterer at løgn blir mulig. På samme måte forklarer mester Hui-nyeom i del 4, kapittel 4 av verket formålet med samtalen og argumenterer for at hvis noen snakker om «noe som ikke eksisterer (en løgn),» kollapser selve formålet med samtalen. Dette er fordi lytteren ikke forstår taleren ordentlig, og langt fra å akseptere informasjonen, tolker den nøyaktig motsatt vei, og dermed faller i en tilstand av uvitenhet. Det er som om man skulle tro at hvitt er svart, eller at langt er kort.
Mester Huiyuns holdning til løgner stemmer overens med planen som ble foreslått i del 3 av medlemmene av Lagado-akademiet om å bære gjenstander rundt i stedet for å bruke språk. På den annen side er «løgnenes funksjon – perfekt forstått av alle og universelt brukt blant mennesker», som påpekt av Gulliver, ikke utelukkende negativ. Den engelske forfatteren Somerset Maugham bemerket en gang at hvis mennesker snakket utelukkende av nødvendighet, ville språket ha forsvunnet; han argumenterte for at språk har en leken funksjon, som lar en fortelle sannheten mens man lyver, og å delta i løgnens lek mens man snakker sannheten.
Satire og humor oppstår ofte nettopp i grenselandet mellom løgn og sannhet, ved å påpeke avviket mellom ord og virkelighet.
A: Du nevnte at satire og humor stammer fra språkets lekne funksjon. I så fall, er de to beslektet?
B: Ja. Swift forsto at hvis satiren var for skarp, ville den overvelde leseren, så han brukte humor for å dempe tonen. For eksempel historien i del 1 der statsråder inntar førsteklasses posisjoner ved å sende et tau frem og tilbake; historien i del 2 der Gulliver, etter å ha skrytt av seg, faller ned i en haug med kumøkk; historien i del 3 der han prøver å kurere en hunds sykdom ved å blåse luft inn i anusen, men ender opp med å drepe hunden i stedet; og historien i del 4 der advokater hevder at en annens ku tilhører klienten deres – alt dette er humoristisk uansett når du leser det. Faktisk er humor et annet ansikt av tristhet. Som ordtaket sier: «Jeg ler så jeg ikke skal gråte», eksisterer humor for å konfrontere tristhet. Dessuten, akkurat som latter ofte kommer først når man står overfor en svært urimelig situasjon, oppstår humor naturlig fordi målene for Swifts satire er så absurde.
Person A: Det er helt sant. Faktisk viser Gulliver selv ironien i å ikke kunne unnslippe løgner helt. Selv om han alltid hevder å snakke sant, er dette ofte ikke tilfelle i virkeligheten. For eksempel, i del I, hevdet han at ingen i hemmelighet hadde besøkt ham, men en høytstående embetsmann kom i hemmelighet for å informere ham om riksrettssaken hans; i del II, mens han snakket med kongen av kjempenes land, skjulte han detaljer som var ugunstige for hjemlandet sitt; og i del IV, under samtalen med mesteren av Houyhnhnm, ba han ham om å holde visse saker hemmelige, og dermed subtilt korrumperte han verten sin.
Swifts satire og Gullivers sanne natur
På slutten av del 2 kritiserer Gulliver andre reiseskribenter slik: «De hevder å snakke sant, men de snakker om sin egen forfengelighet og interesser og er opptatt av leserens underholdning.» Dette reiser naturlig nok et spørsmål. Er Swift i del 3 og 4 egentlig ikke annerledes enn andre reiseskribenter – det vil si, avslører han ikke sin egen forfengelighet («mennesket er en Yahoo») og bekymringer («mennesket er et irrasjonelt vesen») samtidig som han hevder å snakke sant? Omvendt, gir ikke del 1 og 2 rikelig med fiksjonsunderholdning for å glede leseren?
Nøkkelen til dette spørsmålet ligger i satirens paradoksale natur. Den typiske metoden for satirisk arbeid er å avsløre sannheten samtidig som man ser ut til å fortelle en løgn. Under Gullivers portrett på omslaget til 12-månedersutgaven fra 1735 var bildeteksten «Kaptein Lemuel Gulliver, Hon. Splendide Mendax». Dette stemmer overens med påstanden om at sannheten avsløres gjennom løgner.
Selve navnet «Gulliver» avslører denne dualiteten. «Gull» har tradisjonelt blitt tolket som «en godtroende person» eller «en tosk», mens «ver» er en rot som betyr «sannhet». Dermed kan Gulliver leses som «en tosk som snakker sant» eller «en satiriker som snakker det som ser ut til å være en løgn, men som egentlig er sannheten».
Videre var ikke Swifts mål bare å underholde leseren. Han uttalte selv at han skrev denne romanen med den hensikt å provosere og gjøre leserne sinte, med sikte på å forandre samfunnet. Derfor, når det gjelder Gulliver – denne usannsynlige (eller «løgnende») fortelleren – må vi innta holdningen til en kreativ leser som ikke tar ordene hans for pålydende. Med andre ord, i stedet for å passivt være enige i fortellerens ord, må vi tolke dem på nytt fra vårt eget perspektiv.
Houyhnhnms verden – Utopia eller et kaldt seminar?
Spørsmål oppstår om Houyhnhnms verden i del IV virkelig fungerer som en utopisk modell som er i stand til å satirisere menneskeverdenen.
Hui-nyun-samfunnet ser ut til å være et samfunn der det ikke finnes noen innsats for selvforbedring, og der fornuften alene ser ut til å råde, med elementer som følelser, impulser, irrasjonalitet og vilje utelukket. Denne fremstillingen føles som om den svekker livsgleden som stammer fra dynamikk og uforutsigbarhet.
Det er tydelig at Swift hadde til hensikt at Huinum skulle være et utopi; han hentet generell inspirasjon fra Thomas Mores «Utopia», konseptet om et samfunn styrt av de vise fra Platons «Republikk», og skildringen av barneoppdragelse viser innflytelsen fra Plutark, som modellerte ideene sine på spartansk utdanning. Til syvende og sist ble konseptet Huiyun født ut av et forsøk på å forestille seg et samfunn fullstendig fritt for menneskelig last.
«Dette er fordi fornuften, slik vi kjenner den, lærer oss å bekrefte eller benekte bare det vi vet med sikkerhet, og å verken bekrefte eller benekte det vi ikke vet med sikkerhet. Derfor, når en påstand er falsk eller tvilsom, oppstår kontrovers, debatt og konflikt; likevel forblir ikke Huiyun bare uvitende om slike ting, men anser dem også som onde.»
På dette punktet er skillet mellom ren fornuft og praktisk fornuft avgjørende. Siden ren fornuft søker kunnskap gjennom logisk inferens, konfronterer den grensene for kognisjon og forutsetter at all kunnskap kan være relativ. I motsetning til dette engasjerer praktisk fornuft viljen til å tro på virkeligheten av abstrakte begreper som Gud, fri vilje og sjelens udødelighet, og gjennom dette etableres moralloven. Moralloven besitter universalitet ikke på grunn av sitt empiriske innhold, men på grunn av sine praktiske prinsipper.
«Argumentene innenfor rammen av sikker kunnskap» som Gulliver kritiserer refererer til ren fornuft, mens Houyhnhnms mesters argument avslører perspektivet til praktisk fornuft. Følgelig legger Houyhnhnm-samfunnet ekstrem vekt på moralloven – det vil si skillet mellom godt og ondt. Men hvis denne fornuften utelukker kreativ fantasi eller evnen til å resonnere om ting som ennå ikke eksisterer, ville det ikke være noen fremgang basert på oppfinnelse eller litterær fiksjon.
Selv om Swift skarpt kritiserer menneskesamfunnets løgner, ser det ut til at han overser muligheten for at hans eget fiktive verk – romanen – paradoksalt nok kan tjene som en vekker for samfunnet. For eksempel, i del III, beskrives laputanerne som absolutt uten evne til fantasi, fantasi eller oppfinnelse, og livene til Houyhnhnmene ligner på dette. Hvis menneskesamfunnet manglet fantasi og oppfinnelse, hvor dyster ville verden være?
I del IV fremkaller scenen der Hui-nim-generalforsamlingen, etter først å ha forsøkt å utrydde Yahooene, trer tilbake og konkluderer med at «hvis mannlige Yahooer kastreres, vil de alle forsvinne innen en generasjon» den totalitære grusomheten som senere skulle dukke opp. Selv om denne passasjen kan leses som en forutsigelse av nazistenes folkemord som skjedde to århundrer senere, skaper den samtidig en betydelig spenning med de utopiske idealene forfatteren forsøkte å skildre. Dette reiser spørsmålet om et slikt system virkelig kan kalles en utopi eller et moralsk samfunn.
Videre kritiserer de andre Houyhnhnmene som var samlet på Houyhnhnm-forsamlingen Houyhnhnm som behandler Yahoo (Gulliver) som en herre, og insisterer på at Gulliver skal behandles som en Yahoo eller sendes tilbake til hjemlandet sitt. Selv om Houyhnhnmene og Yahooene behandles som helt forskjellige vesener utelukkende på grunn av deres fysiske forskjeller, unnlater Houyhnhnmene, fra et praktisk fornuftsperspektiv, å anerkjenne muligheten for at en god Yahoo kan oppføre seg som en Houyhnhnm.
Det faktum at forsamlingens «proklamasjon» her beskrives som en «anbefaling» avslører bare den formelle fornuften i Houyhnhnm-samfunnet. Med andre ord er fornuften i stand til å følge den formelle prosedyren for en proklamasjon, men er ikke i stand til substantiell overveielse for å bedømme om et vesen faktisk er godt eller ikke. Generalforsamlingens bekymring – nemlig frykten for at en god Yaho kan infiltrere rekkene til den onde Yaho og oppildne til et opprør – er nærmere en refleksjon av animalsk frykt enn en rasjonell vurdering.
Skildringen av Yahooene og symbolikken til ekskrementer og kvinnehat
I del IV blir Yahoo-ene ofte avbildet som apekatter. Beskrivelsene av dem som svinger seg fra tregrener og sprer ekskrementer ser ut til å være hentet direkte fra skildringer av aper. På grunn av denne stilistiske tilnærmingen uttrykkes en avsky for «dritt» gjentatte ganger gjennom hele romanen. Samtidig dukker det også opp kvinnefiendtlige beskrivelser ved flere anledninger.
Historier som involverer avføring og urin dukker opp gjennomgående fra del 1 til del 4, og i del 4 brukes de som det primære bildet for å representere Yahooene. I bunn og grunn er dette en virkemiddel som er ment å formidle budskapet til leseren: «Du er et fysisk vesen som produserer illeluktende avføring.» På grunn av disse eksplisitte representasjonene fordømte kritikere som William Thackeray Swift sterkt.
Selve utskillelsen er imidlertid, i likhet med pusting, et naturlig fysiologisk fenomen som mennesker ikke kan unngå. Swifts ubehagelige skildring av utskillelse stammer ikke så mye fra selve handlingen som fra en symbolsk intensjon om å knytte den til «lukten» som kommer fra den handlingen – det vil si den vonde stanken av de utallige moralske og etiske onder begått av mennesker.
Denne koprologiske fortellingen når sitt satiriske høydepunkt i kapittel 7 i del IV, i følgende avsnitt: «Denne 'fråtseri' ble kurert ved å tvinge en blanding av en Yahoos avføring og urin ned i halsen på Yahooen. Jeg har vært vitne til at denne metoden gir resultater ved en rekke anledninger. Her ønsker jeg åpent å anbefale denne metoden til mine landsmenns beste.» Når vi leser denne setningen, får vi til og med inntrykk av at satiren er for ondskapsfull og overdreven. Kort sagt, det kommer an på å si: «Du er dritt, så sykdommen din må kureres med dritt.»
Denne intense aversjonen mot avføring er også knyttet til kvinnehat gjennom assosiasjonen med vond lukt. For eksempel er det i del II en beskrivelse av palasspikene som avgir en vond lukt. Temaet kvinnehat stopper imidlertid ikke ved rene beskrivelser av lukt; det blir enda mer fremtredende i skildringene av urene kvinner som finnes i kapittel 6 i del I og kapittel 2 i del III.
Som et eksempel tolkes det slik at bildet av den høytstående embetsmannens kone er modellert etter Catherine Shorter, Robert Walpoles første kone. Dette støtter tolkningen om at Swift angrep makthaverne ved å avsløre utroskap i hjemmet som et middel for å satirisere Walpole. Med andre ord er det en satire som spør hvordan noen som ikke engang kan holde sin egen kone ordentlig i sjakk, muligens kan bli statsminister i en nasjon.
I del III, kapittel 6, spøker han med at hvis det ble pålagt en skatt på kvinner som bevarer sin kyskhet og renhet, ville slike kvinner være så sjeldne at skatteoppkreverens lønn alene ikke ville bli dekket. Deretter, i del III, kapittel 8, sier han at såkalte fornemme familier produserer mange skurker, dårer og svindlere, og tilskriver dette innflytelsen fra lavere klasseindivider som har infiltrert husholdningen. Swifts satire av kvinnene i overklassen er ekstremt skarp og til og med uhyggelig.
I del IV, kapittel 7, beskrives en scene der en kvinnelig Yahoo forfører en mann slik: «Den kvinnelige Yahooen står ofte ved elvebredden eller bak et kratt og ser etter unge hanner som skal gå forbi. Så avslører hun seg for hannene, bare for å gjemme seg igjen, og viser uendelig de mest groteske gester og uttrykk. I det øyeblikket kommer en ekstremt vond lukt fra hunnen. Hvis bare én hann nærmer seg, trekker hunnen seg sakte tilbake, ofte med et blikk tilbake over skulderen, og løper, mens hun later som hun er redd, til et sted hvor hannen utvilsomt vil finne det lett å forfølge henne.» Denne beskrivelsen er en klassisk form for satire som knytter kvinnelig forførelse til frastøtende fysiske egenskaper (lukt og avføring).
Når man ser på Swifts faktiske forhold til kvinner, er det bemerkelsesverdig at Esther og Vanessa var de som først utviklet følelser av hengivenhet for ham og henvendte seg til ham. Dette reiser mistanke om at en slik personlig bakgrunn kan være knyttet til hans kvinnehat. Psykoanalytiske kritikere utforsker muligheten for at Swifts kvinnehat stammet fra et anstrengt forhold til moren i barndommen.
I psykoanalysen kalles prosessen der et barn blir uavhengig av moren og tilegner seg frivillig vilje og selvkontroll for analstadiet. Det sies at hvis denne prosessen ikke navigeres på en vellykket måte, oppstår en følelse av aversjon mot avføring. Tolkningen er at denne aversjonen begynner som selvforakt, men når den spres utover, kan den spre seg til kvinnehat og videre til et hat mot menneskeheten som helhet.
Tarmdysfunksjon er også dypt knyttet til stress. For eksempel er det rapportert tilfeller av ektemenn som opplever alvorlig psykologisk spenning rundt konene sine hjemme – de sliter med å gjøre avføring hjemme, men har ingen problemer med å gjøre det utenfor hjemmet, for eksempel på toaletter på arbeidsplassen. Fra et psykoanalytisk perspektiv har «avføring» en så symbolsk betydning her at det kan tolkes som en erstatning for sæd.
George Orwell kom imidlertid med en annen tolkning. Han antydet at Swift kunne ha vært impotent. Han argumenterte for at jo mer en person mangler seksuell potens, desto mer har de en tendens til å avsky menneskelig ekskrementer, og at denne avskyen stammer fra menneskelig psykologi – nærmere bestemt tendensen til å misunne eller hate det andre eier, men som de mangler. Fra et satirisk perspektiv kan det også leses som et satirisk virkemiddel – omtrent som ordtaket «Bak enhver ugjerning ligger en kvinne» – som klandrer kvinner for de fleste tåpelige handlingene begått av menn.
A: Den avgjørende hendelsen som overbeviste Gulliver om at han var en Yahoo, var da en kvinnelig Yahoo gjorde seksuelle tilnærmelser mot ham via strømmen. Både Huiyuns observasjon og denne hendelsen med den kvinnelige Yahooen ser ut til å indikere at Gullivers selvinnsikt ble utløst av eksterne hendelser snarere enn indre opplysning. Dette reiser spørsmålet om det kan være et problem med strukturen i Gullivers indre karakter.
B: Når det gjelder indre opplysning, er det viktig å merke seg at i begynnelsen av kapittel 7 i del IV beskrives det at Gulliver, drevet av Huiyuns dyder, fullstendig endret sitt syn på menneskeheten og ble en annen person enn før. Derfor er det ikke slik at Gulliver begynte å tenke på seg selv som en Yahoo utelukkende på grunn av eksterne faktorer. Vår bekymring er imidlertid om en så dramatisk transformasjon virkelig er overbevisende, gitt Gullivers oppførsel frem til det punktet.
Vi må ta hensyn til at karakterutvikling behandles forskjellig i generell fiksjon og satirisk fiksjon. For eksempel, for å skape et plott der Gulliver havner i konflikt med keiseren i Lilliput, må Gulliver først presenteres som en generøs karakter for å gi en kontrast. Videre, i Kjempenes land, kan historien bare utfolde seg hvis hovedpersonen fremstilles som modig og livlig, slik at han ikke dør. Når en karakter er utstyrt med slike fiktive dyder, blir det vanskelig å plutselig forvandle ham til den motsatte personligheten. Dette er prinsippet for karakterutvikling som generell fiksjon holder seg til.
I motsetning til dette prioriterer satirisk fiksjon formidlingen av budskapet sitt. Derfor, selv om forfatteren kan ofre en viss grad av narrativ frihet, søker han å formidle budskapet til leseren gjennom sceneskift eller geniale ideer. I del 1 og 2 presenteres Gulliver som en modig, generøs og rasjonell karakter, men i del 3 observerer han primært og foretar seg lite, noe som får noen kritikere til å foreslå at del 3 bør utelates helt. Videre gjennomgår han i del 4 en drastisk transformasjon, og inntar en holdning som er helt motsatt av den rasjonelle karakteren i del 1 og 2 – han blir overbevist om at han er en Yahoo og ser på hele menneskeheten som Yahooer. Selv om en slik 180-graders snuoperasjon er vanskelig å akseptere i en konvensjonell roman, er den noen ganger tillatt for satiriske formål.
A: I så fall, hvilket budskap hadde Swift egentlig til hensikt å formidle, selv på bekostning av å ofre narrativ konsistens?
B: Det er at menneskesamfunnet må slutte å late som om de er rasjonelle på overflaten, samtidig som de driver med all slags irrasjonell oppførsel bak kulissene. Swift så på grunnen til at mennesker handler irrasjonelt som mangel på frihet – med andre ord, en manglende evne til å følge moralske prinsipper strengt. Ved første øyekast kan frihet og moral virke i konflikt, men for Swift var ikke frihet bare frieri; snarere var det handlingen å sette ut i livet det man mener er riktig – det vil si at det var i samsvar med moralsk praksis.
I gravskriften han skrev for seg selv, erklærte Swift seg selv som «en mann som levde hele livet med en voldsom indignasjon i hjertet for å oppnå frihet». Han omtalte også folk som «visitører». Ved å kombinere disse to konseptene, mente han at det en visitør burde verdsette over alt annet er frihet på jorden, og at denne friheten gis av sannhet – det vil si av tro. Karrieren hans, som han tilbrakte i Irland i løpet av siste halvdel av livet som sogneprest i Church of England, gjenspeiles i ulike allusjoner i «Gullivers reiser».
Selv om hans teologiske perspektiv ikke er direkte avslørt i verket, er det implisitt i flere passasjer. Eksempler inkluderer historien om tempelet i bok II, overholdelsen av sabbaten, Gullivers unngåelse av Houyhnhnms og utsagnet om lengselen etter frihet i kapittel 2 av bok II. Kapittel 7 av bok IV inneholder også følgende avsnitt:
«Jeg ble åpnet for de mange dydene til denne utmerkede firbente, som sto i den stikk motsatte enden av spekteret fra den falne menneskeheten, og min forståelse ble utvidet. Dermed begynte jeg å se menneskelig atferd og følelser fra et helt annet perspektiv og kom til å tro at mine medmenneskers ære ikke var verdt å bekymre seg for. Dessuten, i nærvær av min skarpsindige mester, hadde jeg ikke noe annet valg enn å gjøre det. Hver dag påpekte han mine feil og fikk meg til å erkjenne dem – ting jeg aldri hadde innsett før. Jeg var virkelig forbauset over at slike feil ikke engang ble ansett som feil blant oss mennesker. Dessuten, etter å ha lært av min mesters eksempel, begynte jeg å avsky all løgn og bedrag. Sannheten virket veldig gunstig for meg, og derfor bestemte jeg meg for å ofre alt for sannhetens skyld.»
Dette sitatet bringer tankene til Det nye testamente, som sier: «Sannheten (troen) skal frigjøre dere», noe som fører til konklusjonen om at den næringen en reisende bør nyte på jorden, slik Swift beskriver her, er sannhet og frihet. Troen på at sannheten utvides av mennesker og at læresetninger belyses gjennom skriving, knytter seg til det Swift forsøkte å sette ut i livet gjennom «Gullivers reiser».
A: Som middelaldrende leser har jeg vært husstandens overhode, møtt vanskelighetene i familielivet og tjent til livets opphold. Gulliver blir også konsekvent fremstilt i del 1–3 som en familiemann som elsker familien sin. Personlig synes jeg det ville vært bedre om Gulliver, i stedet for plutselig å bli pessimist, hadde erkjent muligheten for et ideelt samfunn, vendt tilbake til familiens favn som en mann med større visdom og viet seg til sosiale reformer.
B: Fra et leserperspektiv er det naturlig å ha slike håp. Vi må imidlertid ta hensyn til at dette verket har form som en reiseskildring gjennom forskjellige land og er en satirisk roman. Det er vanskelig å forstå den overordnede betydningen av et klassisk verk gjennom én enkelt tolkning, og «Gullivers reiser» er intet unntak. Akkurat som lesere har tilbudt ulike tolkninger de siste 300 årene, gjør dette verket det vanskelig å komme frem til en klar konklusjon med hver lesning.
Hvis vi bare stempler Gulliver som en galning, står vi overfor dilemmaet med å måtte akseptere dagens verden – som deler mange «Yahoos»-lignende kjennetegn – som normal. Omvendt, hvis vi ser på dagens verden som korrupt, slik Gulliver hevder, sitter vi igjen med den klossete følelsen av å måtte akseptere Gullivers oppførsel med å snakke med hester i en stall. Det er nettopp denne nektelsen til å velge en enkelt, fast tolkning som gjør dette verket til en utfordrende klassiker som stadig inviterer til gjenlesning.
A: Takk for at du omtenksomt svarte på de ulike spørsmålene som dukket opp etter min første lesing. Takket være rådet ditt tror jeg jeg skal lese denne boken på nytt og undersøke den grundigere i fremtiden.
